Det nye hjemmet

Fremst på båten er det spent opp et nett mellom skrogene som vi kaller trampolinen. Sigri tester den ut, og finner den godkjent.

– Hvorfor skal det være så mye styr bare for en båttur?

TÅRER. Kanskje var det de søvnløse nettene, de tusen forbannelsens ting som gjorde at vi blingset på rutetiden og mistet Osloflyet på tirsdag. Vi oppdaget det i hvert fall først etter at flyet hadde vært i luften en hel time.

– Er det virkelig mulig?

Viljar (3) ser ned på Værnes i det flyet tar av. Vi skulle aldri innom her, men slik gikk det altså.

Tårene sto i øynene på hele gjengen. Billettene ble bestilt allerede i mars, som er grisetidlig til oss å være. Vi måtte ha et avreisetidspunkt å forholde oss til, hvis ikke ville alt bare skli. Men av alle djevelens detaljer som måtte på plass, var det denne vi skulle bomme på. Avreisetiden.

Etter å ha utropt oss selv til universets største idioter, var det fram med mac`en. Heldigvis hadde vi lagt inn en buffer, kanskje fordi vi kjenner oss selv bedre enn vi liker å innrømme. Flyet vårt til Lisboa lettet først et døgn seinere fra Gardermoen. Men alle fly fra Helgeland var fulle og NSB hadde bare plass til to av oss. Skulle vi ta sjansen på å ta buss til Grong og snike oss inn på toget?

– Vi hopper i bilen og kjører dere til Værnes!

Redningen ble bestemor Margrete og bestefar Ronald på Vega. Tusen takk! Tusen og én milliard takk, faktisk! En uvirkelig følelse å kjøre de svingete veiene gjennom Bindal når man egentlig skulle vært på Kampen hos gode, gamle venner. På Levanger redde tante Guri opp senger. Natten ble kort, men god.

Og slik startet reisen. Vi var underveis.

SPØRSMÅLET. Dagen før er vi så langt fra underveis at det like gjerne kunne vært vinter.

For å komme oss til kveldens mål Coimbra, tok vi tog fra Lisboa. Viljar passer en av bagasjehaugene.

– Hvorfor skal det være så mye styr bare for en båttur?

Det er Askil (8) som spør. Vi voksne løper fra vaskebøtten til flytteesken, opp på loftet og ned i kjelleren, ut på vaskerommet og inn i kjøkkenskapet, når mellomste kommer med et høyst betimelig spørsmål: Er det verdt det?

Våren ble slukt av flytting (fra Oslo – lang historie), sommeren forsvant i en virvelvind. Nå er det bare dager og timer igjen til flyet går, og vi er ikke ferdige. Ikke på langt nær. Huset er et katastrofeområde. Vi vet ikke hvilken reiseforsikring vi skal ha. Bilene skulle vært solgt, men de står utenfor og er ikke vasket skikkelig en gang.

– Kan vi ikke bare se en film og spise potetgull?

– Snart. Ikke nå, kjære deg. Gå ut og lek, er du snill.

Morgenens utsikt over vakre Coimbra, og en litt trøtt Sigri.

TIDEN. Det er dette vi vil ha en slutt på, den stadige avvisningen fordi noe annet presser på. Ettermiddagstimene sammen som er så små at de nesten blir borte i alt det andre. Arbeidsgiveren som stadig blir grådigere på tiden vår. Ungene som pendler fra den ene institusjonen til den andre, fra organisert ditt til oppvisning av datt, og tiden bare forsvinner.

Visst har livet i rutinen verdi. Hverdagen i verdens fredeligste lille flik er stort sett fin. Vi har det godt og er sjelden redde. Men tiden sammen er så knapp, og barna vokser så fort, og der ute finnes det eventyr vi har lyst til å oppleve sammen før det er for seint.

Vi kunne utsatt det til Viljar (3) ble større. Det ville vært lettere. Eller kanskje ikke. Sigri (11) er snart tenåring. Ville hun vært med om to år?

I vinter en gang valgte vi å ikke utsette reisen. Vi valgte å forandre på alt.

Tiden for å gjøre den store seilasen er akkurat nå.

Etter en lang sommer uten vind i seilene, har alger og krepsdyr fråtset i lukrative grosteder under skroget. Nå er det andre koster.

SEILBÅTEN. Mens vi har vært i Sommer-Norge, har S/V «Vega» duppet i havnen i Póvoa de Varzim. Byen ligger ut mot Atlanterhavet nord i Portugal. På begge sider av den skjermede havnen, strekker strendene seg mot evigheten.

Det nye hjemmet er godkjent.

Póvoa åpner seg mot havet når taxien svinger ned mot byens malacon. Vi har kjørt bil, flydd, reist med tog (og spydd), innkvartert oss hos verdens skjønneste Fernando i åssidene i vakre Coimbra og booket en billig taxi for den siste biten. Vi er så spente at ingen har husket å bli bilsyke.

– Er det båten, spør Sigri opprømt.

– Hvor? Hvor??, roper Viljar bak smokken og strekker hals, men ser bare en skog av master.

Nesten helt ytterst på den fremste piren ligger seilbåten. Vi løper bortover brygga, selv om det ikke er lov. Kappes om å komme om bord i båten for å få et første blikket på det nye hjemmet. Askil stuper ned i lugaren sin, ruller seg i

senga og presser nesen flat mot det store vinduet med utsikt rett ut i havet.

– Tenk når det er bølger, og så kommer det haier!

Viljar klatrer på taket før vi rekker å stoppe ham, mens Sigri systematisk undersøker skap, skuffer og bad, og godkjenner kåken.

Først etter et par timer roer flokken seg. Da har Viljar allerede nesten falt i sjøen i iveren etter å utforske hver minste lille mulighet av dette gigantiske lekeapparatet. Men nå ligger de på trampolinen, som er spent opp forut mellom de to skrogene, og ser på havnefiskene. Mange hundre av dem finner skygge under skroget. Ren meditasjon.

Lego på bordet og klær tilfeldig henslengt overalt. S/V «Vega» er på vei til å bli hjemmeryddig.

HJEMME. Først etter at det har gått noen dager om bord, får vi tid til å snakke skikkelig sammen. Klærne har funnet sin tilfeldige plass bortetter gulvet og legoen ligger lett slengt utover bord og sofa, hjemmeryddig slik det pleier å være.

– Var det verdt alt styret, Askil? Eller vil du helst reise hjem igjen?

Askil ser på meg med strengt blikk.

– Nei, vi skal ikke reise hjem!

– Tror du at du vil trives her?

– Ja! Her har vi jo havet med oss.

Følg oss gjerne på Facebook, Instagram og Snapchat! VoyagingVega.com

Sigri elsker å lage mat. I varmen er det drinker som mikses, og denne består av melon og sitron. Anbefalt kombo!

TAKK. Det er mange som fortjener en takk akkurat nå. Mamma og pappa for at dere har passet unger i Oslo på forsommeren på Vega i juli, i tillegg til alt det andre, og for at dere reddet oss da vi var på det mest klønete. Besteforeldrene Odlaug og Roald på Sømna for barnepass, hjelp til utvask, kjøring av biler og jeg vet ikke hva. Stein Akre og Eirik Nicolaisen for kyndig mannskap over Biscaya i juni. Camilla Solli, Marit Nicolaisen og Susanne Strømsnes for nødhjelp til vask av huset. Thor Fredrik Eie på Kampen og Johnny i Baglerbyen for at dere suste ned til Oslo S med gjenglemte ting. Tor Sivert for hjelp til salg av TVen. Benjamin Sund for gode samtaler og salg av biler. Alle dere gode venner som hele tiden oppmuntrer og er der. Det betyr mer enn vi evner å beskrive. Tusen hjertelig takk!