Seier i amatørenes mesterskap

Parasail S/V Vega katamaran catamaran Norge Norway Lagoon sailing seiling boat
PARASEILET: Det blå paraseilet spente seg opp i den lette morgenbrisen og dro oss sørover i mange timer. Men så snudde vinden.

Paraseilet sto så spenstig mot den blå himmelen da vi forlot bukten i Cascais at det var til å grine av. Helt nytt og i så vakre blåfarger at vi ble stående fjollete og bare måpe. Den lette brisen hadde ikke mer en akkurat nok kraft i seg til å dytte oss utover. I den øvre delen spente paraseildelen seg rett ut og ga duken et lett løft, nøyaktig slik den skal.

Lenge var det så idyllisk denne dagen, som vi i ettertid bare kaller Paraseildagen. Lenge så idyllisk. Men så snudde vinden uten å si ifra, og alt ble veldig annerledes. Mer om det senere.

SJØSLAG: Enkelte velger kutte ned lange timer på havet med å utvikle en ny kampsport.

PÅ TUR I EN FEI Vi har bodd om bord i båten i èn og en halv måned nå. Familien på tur, hu hei! Vi skulle jo ikke reise på jordomseiling før ungene var store nok til å være mannskap. Alle skulle i hvert fall være svømmedyktige, og vi voksne skulle ha solid erfaring fra seiling med katamaran. Men så tar livet sin egen vei, og i valget om å dra eller ikke må tas nå.

Visst forsto vi at det kom til å bli krevende. Vi er ikke helt virkelighetsfjerne. Vi hadde såpass selvinnsikt at vi skjønte at det å flytte om bord i en seilbåt innebar en solid dose overraskelser. Jeg kan si såpass at virkeligheten har levd opp til forventningene. Det har både vært rosèvin i solnedgang og borgerkrigslignende tilstander mellom skrogene de siste seks ukene.

Og ja, vi har tenkt hva i huleste var det vi tenkte på. Si opp jobb, selge halve husholdningen og kaste loss. Med tre unger under 12 år, to av dem som skal undervises av oss. Lite utfordringer i livet, sier du? Smak på denne hverdagen, herr og fru gjøk!

FAST: Når vi seiler må minstemann spennes fast. Det er bare delvis godtatt.

Kanskje er det trasseren og drømmeren som finner sammen i et underlig partnerskap. Og kanskje er det fordi vi tross alt bare er i Portugal, hvor folk er som nordmenn flest. (Det har faktisk ikke vært så sydenaktig her heller, og vi har hatt det riktig så hjemmekoselig på værfronten med både nordavind og tåke nedover Atlanterhavskysten.)

Vi har i hvert fall ikke kapitulert. Vi kommer neppe hjem til jul.

INNHENTET AV SJØSYKE Men jeg skal innrømme at tanken om å bestille hjemreise snertet oss etter den første dagen på sjøen. I over to uker hadde vi ligget i havnen i Póvoa de Varzim, for å gjøre seilbåten klar. Å flytte om bord i en båt er som å flytte inn i et nytt hus. Ikke så overraskende kanskje, men vi hadde nok underslått hvor mange ting vi faktisk trenger for å få vår hverdag til å gå rundt. Vaskeremedier, kjøkkendill, toalettutstyr, og selvsagt ymse løsninger for å holde orden i alt sammen.

Jeg velger å skylde på alle disse tingene. Det er en hel haug av gjøremål som må gjennomføres før hjemmet er klar for havet. Vinduer må lukkes, vinglass må stues og det som kan komme flyvende i en brottsjø, må ned i en skuff. Alt dette gjorde at jeg glemte kanskje det aller viktigste når en barneflokk skal introduseres for det gode liv på sjøen, nemlig reisesyketabletter.

SJØGANG: Dønningene seiler taktfast inn fra Atlanterhavet, og snudde opp ned på flere barnemager.

Sjøen var tung da vi rundet moloen på vei ut fra Póvoa. Bølgehøydene var neppe mer enn 1,5 meter, men de kom inn fra siden og gjorde at båten rugget fra side til side på katamaranvis.

De to eldste gikk det for så vidt greit med. De la seg på trampolinen mellom de to skrogene, og red med dønningene. Ikke den helt store matlysten kanskje, men det som gikk ned kom i hvert fall ikke opp igjen.

Viljar minstemann derimot, stønnet og pistret før vi andre la merke til at havet ikke lå helt i ro. Deretter var han syk i sju stive timer. Først da vi seilte inn bak moloen i Figureira, forsvant kvalmen. Men sjølivet hadde han fått nok av. – E vil heim te huset mitt!

KIOSK: Populært tilbud ombord. Ingen strekning er for kort.

STILLE SEILAS At de første seilasene skal bli husket fra innsiden av toalettet, er veldig synd. Og kanskje kommer vi til å glemme oppkast og tårer etter hvert. Selve seilasen var nemlig så vakker som man drømmer om. Det var for lite vind til at vi kunne ha seilene oppe, så vi gikk for motor. Havet var blankt og sultne havsuler brøt overflaten i rasende fart. Portugals endeløse strender på babord side og hele det vide, brede Atlanterhavet på styrbord.

På mange måter var de første havdagene helt lik Paraseildagen. De få knopene som prustet ut bukta i Cascais, var akkurat nok til å holde praktseilet utspent. Ikke en sky på himmelen, bare blått mot blått. Motorene kunne slås av. Helt stille gled vi sørover. Først i slalåm mellom fiskeredskap og LNG-skip for anker på vent til å komme inn til Lisboa. Deretter småkrevende navigasjon blant cruiseskip i den travle hovedstadsleia.

Men så endelig medvindseilas sørover. Det var så bekymringsløst at jeg sovnet en halvtime på senga.

MORGENBRIS: Helt blankstille i havnen i Cascais om morgenen på Paraseildagen.

NÅR VINDEN SNUR Da jeg kom opp på dekk, hadde vinden tatt seg opp. Bølgene var høyere enn tidligere, og Vega surfet på tre-fire meters skumtopper. Vi hadde akkurat beundret seilet for hundrede gang, passe avslappet og akkurat så henslengt som amatører kan tillate seg å være når de suser avgårde i over 20 knops vind med seilgarderobens største ballerina til topps.

Akkurat når vi lurer på om det kanskje begynner å bli nok, smeller det. Vinden har skiftet retning, og det så fort at vi ikke har lagt merke til endringen. Jeg vet ikke om du noen gang har vært under et fjell når fallvinden kommer dundrende nedover fjellsiden, men det er det nærmeste jeg kan komme en beskrivelse av larmen fra et paraseil i vill dans. Instinktivt prøvde vi å rette på seilet, men vi skjønte raskt at det ikke var den klokeste beslutningen. Seilet måtte ned.

Parasail S/V Vega katamaran catamaran Norge Norway Lagoon sailing seiling boat
STERKT: Når det står spent ut med sine 125 kvadratmeter har Paraseilet enorm kraft.

DE PANISKE MINUTTENE Jeg løp i cockpiten og fikk satt i gang begge motorene. Planen var å gi full gass og bruke motorkraften for å nulle ut medvinden. Men det er ikke mulig i fire meter høye bølger.

Det var også helt umulig for Oddvar alene å tre sokken nedover det 125 kvadratmeter store seilet fullt av vind. Jeg satte autopiloten på, løp fram og hang hele min vekt i revelinen sammen med Oddvar. Men istedenfor å gli sokken ned, ble jeg heist én meter opp i været og fikk brannsår av tauverket på armen.

– Hva søren gjør vi nå?

– Vi må slippe ut mer på skjøtet!

Men amatørenes mesterskap var ikke over. Istedenfor å slippe ut på brasen på den siden hvor vinden kom fra, slik at seilet kollapset (dette har vi lært i ettertid), så slapp vi ut på lesiden. Det vi tror fører til en seilkollaps, er det stikk motsatte. Vi mater mer vind inn i det allerede vindsprengte seilet, og dermed dundrer vi over bølgene i 10-11 knops fart.

– Slipp ut alle linene! Bare la de løpe helt fritt!

KLØNENES SIGNINGSFERD Vi kastet skjøtet av vinsjen, slår alle taubremser av, lar alle linene løpe og seilet kollapser endelig. Men samtidig skjer det som bare ikke må skje. Brasen, den ene linen som presser paraseileren ned mot båten, forsvinner gjennom den siste blokken og ut i sjøen. Jeg løper frem på fordekket og forsøker å hale inn tauet før det forsvinner i propellen.

Men plutselig står det bom fast. Vi måper til hverandre og skjønner at vi har klønet det skikkelig til denne gangen. Tauet er tvinnet rundt propellen. Babord motor må stoppes umiddelbart, før vi ødelegger den også.

Skjelven og slukøret runder vi moloen i Sintra med én motor denne ettermiddagen. Vi er tross alt glade for at Minecraft sørget for at ungene ikke fikk med seg det som skjedde på dekk de 15 minuttene det sto på.

AVSLAPPET: Når man seiler i medvind, merkes nesten ikke vinden. Denne dagen ble vi lurt.

LÆRINGSKURVE MED MELKESYRE I ettertid har vi skjønt at vi var heldige. Våre seilevenner i båten «2K» opplevde noe tilsvarende dagen i forveien. En av linene til genakkeren gikk tvert over mens seilet sto fullspent i 25 knops vind. Mens de jobbet med å tre sokken over seilet, økte vinden raskt til kast i 35 knop, som er sterk kuling. Sokken satte seg fast og ville ikke ned, og da de forsøkte å senke seilet på fallet, blåste hele seilet på sjøen. Du kan lese mer om opplevelsen deres her.

Læringskurven har vært bratt siden vi kom om bord. Paraseildagen er en av de brattere dagene. Jeg tviler på at det blir unnarenn herfra, men samtidig må jeg si at det tross alt er greit å få seg en karamell når man trenger å få justert selvbildet.

På de siste seilasene har vi brukt fokke og storseil. På siste distanse klargjorde vi for Paraseil, men det ble for mye sidevind for oss. Terskelen er høyere for å heise seilballerinaen. Men opp skal seilet når forholdene passer bedre for henne og for oss.