Det året jula var blå

– Do you have akevitt?
– Aqua-what?

Jul Christmas Sailing seiling catamaran katamaran carrabean martinique
Nisser og gaver henger i trærne i den lille havnebyen Saint-Anne. Her feirer vi jul i år.

Sjefen på Carrefour-butikken ser på meg med et ansikt som ikke er til å ta feil av. Han har aldri hørt om det norske spritproduktet destillert på poteter. Nå står jeg der lille julaften og googler på mobilen som en fjøsnisse.

Han studerer bildet. Rister på hodet.

– Hva er dette for en dram?

– En slags krydderdram laget av potet …. From Norway, sier jeg og håper noen kan komme og redde meg.

– Poteter?! Hahaha, ok!

Han gnir seg i ansiktet. Nei, dette har han ikke hørt om. Bak han er en nær endeløs hylle med rom. Mørkt, lyst, rom i flaske, rom på papp. Men ingen akevitt. Selvsagt, hvor dum går det an å bli.

sailing seiling catamaran katamaran S/V Vega Martinique Karibia Carrebean

Samme kan det være. Vi har bestemt oss for å feire karibisk jul, og da måtte det bli annerledes. Det er ikke bare greit. Sigri savner snø. Hun savner juleverksted, Luciamorgen i kirken og duften av gran. På sosiale medier ser hun bilder hjemmefra av vennene som aker og pynter pepperkaker. Her er det dårlig med begge deler.

Så hvordan skape julestemning i 30 grader pluss? Vi bestemmer oss for å skrelle jula ned til kjernen. Hva er det vi liker aller best? Og hva av det kan vi få til her? Spille julemusikk høyt mens vi pakker inn gaver til hverandre. Bake litt, tenne røkelse, være sammen. Ribbe på julaften med feite krydderpøler, barnechampagne og mørkt øl. Dra på messe i den lokale kirken på julemorgen.

Kjernen av jula for oss.

Man blir kreativ når førjulsaktivitetene ikke står i kø. Etter frokost en dag den siste uken før julaften, lukter det uventet hjemmejul på kjøkkenet. Det er Sigri som lager røkelse av appelsinskall og nellikspiker. Skallet raspes og nelliken mortes, og så lar hun blandingen stå til tørk i et glass i vinduskarmen noen dager. Når lenken med lys blir hengt opp på dekk og Misa Criolla lyddusjer hele båten, er jula kommet til S/V «Vega».

Jul Christmas Sailing seiling catamaran katamaran carrabean martinique
2017 var det året juletreet ble byttet ut med en hengekøye.

Saint-Anne er en søvnig liten havneby helt sør på Martinique, en av de franske øyene i Karibia. Tettstedet er bygget opp rundt kirken fra 1824. Foran kirkebygningen ligger havet. Bak kneiser en grønn ås med en sti som slynger seg gjennom en anlagt hage opp til et meditasjonsted. Stien ble bygget av byens innbyggere i andre halvdel av 1800-tallet og kalles Golgata i Saint-Anne. I hver sving er det et relieff med ulike motiver fra Jesu` korsfestelse.

Her kan du lese mer om historien til kirken og stien.

I hver sving langs stien til åsen bak kriken, er det et relieff med motiver fra Jesu` korsfestelse.

Strendene strekker seg flere kilometer ut til hver side av tettstedet. På nordsiden ligger det noe travle turistområdet med selvoppnevnte håndhevere av strandens uskrevne regler. På sørsiden de bortgjemte perlene.

Byen er fri for jagende diskotek. Her finnes en boulangerie som selger deilige croissant og helt grei kaffe. Her er et lite marked med fersk frukt og fisk, og noen ganger stikker slakteren innom. Over hundre seilbåter ligger ankret opp i den vide bukten. Det kan være litt travelt å finne seg et godt ankringssted. De fleste blir en stund når de først har fått en plass.

På dette stedet har vi funnet roen. Her vil vi feire jul.

Jul Christmas Sailing seiling catamaran katamaran carrabean martinique
Bukta i Saint Anne er pepret med seilbåter nå i høysesongen.

Å seile med barn gir oss den fordelen at vi lett kommer i kontakt med andre. Det hjelper også på at ungene ikke er særlig plaget av sjenanse. Etter noen dager i Saint-Anne har Askil funnet tilbake til sin gode venn Marcus fra ARC-regattaen og Sigri har fått en ny venninne, britiske Meadow.

– Blir dere med på potluck i morgen?

Det er foreldrene til Meadow som spør. De fleste familiene her feirer jul 1. juledag. På julaften dekkes det opp til langbord inne i den svale skogen rett bak en av strandperlene, og hver båt tar med en rett som kan deles.

Askil insisterer på at vårt bidrag til julelunsjen skal være risengrynsgrøt.

– Men det er 30 varmegrader ute!

– Spiller ingen rolle! Vi har alltid grøt før jul, slår 8-åringen fast.

End of discussion. Det blir grøt. Litt flau gjemmer jeg grøtgryten helt nederst på langbordet. Midt mellom japanske risboller og indiske karrigryter står grøtkjelen og damper. Heldigvis er folk så opptatt med å snakke at ingen spør hva dette er for en rett.

Ungene er smørblide. Standgrøt på julaften er en ubetinget suksess. Gryta blir helt tom og det er ikke bare vi som spiser.

Jul Christmas Sailing seiling catamaran katamaran carrabean martinique
Gjemt under litt aluminiumsfolie ligger vårt bidrag til julelunsjen – en gryte med risengrynsgrøt.

Jeg fikk til slutt tak i en slags ribbe den ene dagen jeg suste rundt på julehandel i Marin. Carrefour-sjefen var et like stort spørsmålstegn da jeg viste bilde av juleribba på mobilen.

– Hva slags dyr snakker vi om?

Det ble ribbe uten svor. Men bacon fungerer utmerket når man ikke er så fin på det. Foruten særegen nordisk tradisjonsmat, får man tak i alt på Martinique. Rødkål og gulrøtter, krydderurter og stjerneanis.

Å lage julemiddag før sola går ned er uaktuelt. Det er altfor varmt. Først om kvelden blir det levelig om bord. Når sola nærmer seg horisonten putrer vi hjem i jolla, eller dingibåten, som Viljar har begynt å kalle den.

I år går ribba i trykkokeren. Grønnsaker, krydder og vin i bunn, og så ribbe på toppen. Tre oppkok, og voila! Det smaker jul herfra og langt inn i det nye året.

Jul Christmas Sailing seiling catamaran katamaran carrabean martinique
Hele julaften bader ungene. Først seint på ettermiddagen er vi klare til å feire jul i båten.

Julemorgen må vi til kirken. Vi er ikke utpreget religiøse, men kirken har likevel alltid hatt en spesiell betydning for oss i høytidene. Denne morgenene har vi den utfordringen at gudstjenesten starter allerede klokka 09, og mor krever at familien sitter i dingibåten en halvtime før.

Som fem hodeløse høns løper vi rundt og leter etter de mest basale klesplagg, som om vi pleier å gå nakne til vanlig. Den hvite skjorten til Viljar er full av sjokoladeflekker og Askil har glemt igjen skoene sine i en annen båt, som nå befinner seg på Grenada. Oddvar blir effektivt dirigert tilbake til omkledning når han tropper opp i brun shorts, sandaler og hawaiiskjorte.

Alle gode intensjoner om tidlig oppmøte fordufter i en virvelvind. Som vanlig er det bare så vidt vi rekker kirken. Presten og kirketjenerne står allerede oppstilt med tent røkelse bakerst i kirkeskipet når vi kommer halsende inn døra. Vi må nærmest klatre over en gammel dame med vondt ben som har satt seg ytterst på en nokså ledig rad. De rundt oss hvisker høflig «Bon Nöel!».

Menigheten kneler i stille bønn under julegudstjenesten. Salmene derimot, synger de så høyt at lysekronene klirrer.

Når kirkeklokkene gjaller tar det helt av. Hele menigheten går fra null til hundre fra første tone. De klapper og danser og svinger på de store rumpene sine, mens de synger «Halleluja!» så krystallet i lysekronene klirrer. Ingen mumlende, mollstemte salmer her i huset. Ungene stirrer forbløffet rundt seg. Viljar hiver seg med på halleluja som en liten Mr. Bean-kloning.

Selve juleevangeliet får vi ikke så mye med oss av i år. Hele gudstjenesten holdes på fransk.

Men vi lar stemningen synke inn og kjenner at det er jul, tross varme og fravær av vante tradisjoner.

Jul Christmas Sailing seiling catamaran katamaran carrabean martinique
Siden ingen tidligere familieportretter var vellykket, ga vi til slutt blaffen og lot det stå til. God jul!

Havet

GRENSELØST Horisonten forsvinner denne første havkvelden. Reglene endres.

Uendelighet hele veien rundt. Ingen fjell, ingen hotell, ingen andre båter i sikte. Bare oss som bryter stillheten med en bråkete motordur, for vinden er et annet sted denne første havdagen når vi seiler ut fra Portugal.

UENDELIGHET Guri har to minutter for seg selv.

Mot kvelden kommer disen snikende og visker ut horisonten. Her ute er reglene annerledes. Alt går i ett, havet, himmelen, fargene, tiden. Sjøfuglene regjerer, havsuler, svaler og en liten grågrønn blindpassasjer som følger oss hele veien til Porto Santo, Madeira.

Vår første havseilas tar fire døgn og litt til. Havet er så snilt at ingen blir spesielt sjøsyke. Mest av alt er vi takknemlige for muligheten til å oppleve uendeligheten sammen.

MYKT I kveld kunne jeg hoppet i havet, midt utpå, så silkemykt er det.

Og snart skal vi ut dit igjen, denne gangen litt lengre. Vi skal over Atlanterhavet, først seks dager til Kapp Verde, så minst 14 dager til Karibia. Akkurat nå råder kaoset blant de to skrog, her vi ligger i marinaen på Gran Canaria. Men søndag må vi være klare for da venter 2850 nautiske mil.

Hvis du vil, kan du følge oss. Vi har akkurat fått ombord en tracker, som sender ut signaler kontinuerlig. Før vi seiler skal vi legge ut et kart hvor posisjonen vår vises.

RO I SJELEN En sjelden stille stund for familiefaren, alene før sola går ned og det blir mørkt og stjerneklart.

Nå er det oss og havet

FARVEL Etter to måneder i Portugal seiler vi sørvestover til øygruppen Madeira – som også er portugisisk, men har stor grad av selvstyre.

Endelig på vei ut fra Algarvekysten med kurs for Madeira. Vi ville helst seilt sammen med flere andre skandinaviske båter som dro for noen dager siden, men en kjedelig feil på kjøleskapet som har forfulgt oss siden vi overtok har forsinket oss.

Men nå er kursen satt, genakeren heist og havet sildrer stille langs skrogene. Det er så stille her ute at vi mest sannsynlig kommer til å bruke en ekstra dag sørvestover. Men det gjør ingenting. Vi har god tid.

Med på seilasen har vi Guri sin lillebror Sjur og foreldrene Margrete og Ronald. Vi skal alle gå nattevakter, og Sigri og Askil skal være med. Akkurat det gleder de seg veldig til, i hvert fall sier de at de ser fram til å bli vekket på natta.

Vi har ikke dekning når vi seiler over, så neste innlegg kommer ikke før vi er i Madeira. Hvis du vet om noe gøy å gjøre på en av øyene der ute, så send oss gjerne en mail! Særlig hvis det er noe som ungene kan finne interessant, eller hvis du kjenner til et fenomen på Madeira som vi kan bruke i undervisningen.

Ship o`hoy!

TIL SJØS Margrete, Ronald og lillebror Sjur skal være med på turen over fra Portugal til Madeira.

Seier i amatørenes mesterskap

Parasail S/V Vega katamaran catamaran Norge Norway Lagoon sailing seiling boat
PARASEILET: Det blå paraseilet spente seg opp i den lette morgenbrisen og dro oss sørover i mange timer. Men så snudde vinden.

Paraseilet sto så spenstig mot den blå himmelen da vi forlot bukten i Cascais at det var til å grine av. Helt nytt og i så vakre blåfarger at vi ble stående fjollete og bare måpe. Den lette brisen hadde ikke mer en akkurat nok kraft i seg til å dytte oss utover. I den øvre delen spente paraseildelen seg rett ut og ga duken et lett løft, nøyaktig slik den skal.

Lenge var det så idyllisk denne dagen, som vi i ettertid bare kaller Paraseildagen. Lenge så idyllisk. Men så snudde vinden uten å si ifra, og alt ble veldig annerledes. Mer om det senere.

SJØSLAG: Enkelte velger kutte ned lange timer på havet med å utvikle en ny kampsport.

PÅ TUR I EN FEI Vi har bodd om bord i båten i èn og en halv måned nå. Familien på tur, hu hei! Vi skulle jo ikke reise på jordomseiling før ungene var store nok til å være mannskap. Alle skulle i hvert fall være svømmedyktige, og vi voksne skulle ha solid erfaring fra seiling med katamaran. Men så tar livet sin egen vei, og i valget om å dra eller ikke må tas nå.

Visst forsto vi at det kom til å bli krevende. Vi er ikke helt virkelighetsfjerne. Vi hadde såpass selvinnsikt at vi skjønte at det å flytte om bord i en seilbåt innebar en solid dose overraskelser. Jeg kan si såpass at virkeligheten har levd opp til forventningene. Det har både vært rosèvin i solnedgang og borgerkrigslignende tilstander mellom skrogene de siste seks ukene.

Og ja, vi har tenkt hva i huleste var det vi tenkte på. Si opp jobb, selge halve husholdningen og kaste loss. Med tre unger under 12 år, to av dem som skal undervises av oss. Lite utfordringer i livet, sier du? Smak på denne hverdagen, herr og fru gjøk!

FAST: Når vi seiler må minstemann spennes fast. Det er bare delvis godtatt.

Kanskje er det trasseren og drømmeren som finner sammen i et underlig partnerskap. Og kanskje er det fordi vi tross alt bare er i Portugal, hvor folk er som nordmenn flest. (Det har faktisk ikke vært så sydenaktig her heller, og vi har hatt det riktig så hjemmekoselig på værfronten med både nordavind og tåke nedover Atlanterhavskysten.)

Vi har i hvert fall ikke kapitulert. Vi kommer neppe hjem til jul.

INNHENTET AV SJØSYKE Men jeg skal innrømme at tanken om å bestille hjemreise snertet oss etter den første dagen på sjøen. I over to uker hadde vi ligget i havnen i Póvoa de Varzim, for å gjøre seilbåten klar. Å flytte om bord i en båt er som å flytte inn i et nytt hus. Ikke så overraskende kanskje, men vi hadde nok underslått hvor mange ting vi faktisk trenger for å få vår hverdag til å gå rundt. Vaskeremedier, kjøkkendill, toalettutstyr, og selvsagt ymse løsninger for å holde orden i alt sammen.

Jeg velger å skylde på alle disse tingene. Det er en hel haug av gjøremål som må gjennomføres før hjemmet er klar for havet. Vinduer må lukkes, vinglass må stues og det som kan komme flyvende i en brottsjø, må ned i en skuff. Alt dette gjorde at jeg glemte kanskje det aller viktigste når en barneflokk skal introduseres for det gode liv på sjøen, nemlig reisesyketabletter.

SJØGANG: Dønningene seiler taktfast inn fra Atlanterhavet, og snudde opp ned på flere barnemager.

Sjøen var tung da vi rundet moloen på vei ut fra Póvoa. Bølgehøydene var neppe mer enn 1,5 meter, men de kom inn fra siden og gjorde at båten rugget fra side til side på katamaranvis.

De to eldste gikk det for så vidt greit med. De la seg på trampolinen mellom de to skrogene, og red med dønningene. Ikke den helt store matlysten kanskje, men det som gikk ned kom i hvert fall ikke opp igjen.

Viljar minstemann derimot, stønnet og pistret før vi andre la merke til at havet ikke lå helt i ro. Deretter var han syk i sju stive timer. Først da vi seilte inn bak moloen i Figureira, forsvant kvalmen. Men sjølivet hadde han fått nok av. – E vil heim te huset mitt!

KIOSK: Populært tilbud ombord. Ingen strekning er for kort.

STILLE SEILAS At de første seilasene skal bli husket fra innsiden av toalettet, er veldig synd. Og kanskje kommer vi til å glemme oppkast og tårer etter hvert. Selve seilasen var nemlig så vakker som man drømmer om. Det var for lite vind til at vi kunne ha seilene oppe, så vi gikk for motor. Havet var blankt og sultne havsuler brøt overflaten i rasende fart. Portugals endeløse strender på babord side og hele det vide, brede Atlanterhavet på styrbord.

På mange måter var de første havdagene helt lik Paraseildagen. De få knopene som prustet ut bukta i Cascais, var akkurat nok til å holde praktseilet utspent. Ikke en sky på himmelen, bare blått mot blått. Motorene kunne slås av. Helt stille gled vi sørover. Først i slalåm mellom fiskeredskap og LNG-skip for anker på vent til å komme inn til Lisboa. Deretter småkrevende navigasjon blant cruiseskip i den travle hovedstadsleia.

Men så endelig medvindseilas sørover. Det var så bekymringsløst at jeg sovnet en halvtime på senga.

MORGENBRIS: Helt blankstille i havnen i Cascais om morgenen på Paraseildagen.

NÅR VINDEN SNUR Da jeg kom opp på dekk, hadde vinden tatt seg opp. Bølgene var høyere enn tidligere, og Vega surfet på tre-fire meters skumtopper. Vi hadde akkurat beundret seilet for hundrede gang, passe avslappet og akkurat så henslengt som amatører kan tillate seg å være når de suser avgårde i over 20 knops vind med seilgarderobens største ballerina til topps.

Akkurat når vi lurer på om det kanskje begynner å bli nok, smeller det. Vinden har skiftet retning, og det så fort at vi ikke har lagt merke til endringen. Jeg vet ikke om du noen gang har vært under et fjell når fallvinden kommer dundrende nedover fjellsiden, men det er det nærmeste jeg kan komme en beskrivelse av larmen fra et paraseil i vill dans. Instinktivt prøvde vi å rette på seilet, men vi skjønte raskt at det ikke var den klokeste beslutningen. Seilet måtte ned.

Parasail S/V Vega katamaran catamaran Norge Norway Lagoon sailing seiling boat
STERKT: Når det står spent ut med sine 125 kvadratmeter har Paraseilet enorm kraft.

DE PANISKE MINUTTENE Jeg løp i cockpiten og fikk satt i gang begge motorene. Planen var å gi full gass og bruke motorkraften for å nulle ut medvinden. Men det er ikke mulig i fire meter høye bølger.

Det var også helt umulig for Oddvar alene å tre sokken nedover det 125 kvadratmeter store seilet fullt av vind. Jeg satte autopiloten på, løp fram og hang hele min vekt i revelinen sammen med Oddvar. Men istedenfor å gli sokken ned, ble jeg heist én meter opp i været og fikk brannsår av tauverket på armen.

– Hva søren gjør vi nå?

– Vi må slippe ut mer på skjøtet!

Men amatørenes mesterskap var ikke over. Istedenfor å slippe ut på brasen på den siden hvor vinden kom fra, slik at seilet kollapset (dette har vi lært i ettertid), så slapp vi ut på lesiden. Det vi tror fører til en seilkollaps, er det stikk motsatte. Vi mater mer vind inn i det allerede vindsprengte seilet, og dermed dundrer vi over bølgene i 10-11 knops fart.

– Slipp ut alle linene! Bare la de løpe helt fritt!

KLØNENES SIGNINGSFERD Vi kastet skjøtet av vinsjen, slår alle taubremser av, lar alle linene løpe og seilet kollapser endelig. Men samtidig skjer det som bare ikke må skje. Brasen, den ene linen som presser paraseileren ned mot båten, forsvinner gjennom den siste blokken og ut i sjøen. Jeg løper frem på fordekket og forsøker å hale inn tauet før det forsvinner i propellen.

Men plutselig står det bom fast. Vi måper til hverandre og skjønner at vi har klønet det skikkelig til denne gangen. Tauet er tvinnet rundt propellen. Babord motor må stoppes umiddelbart, før vi ødelegger den også.

Skjelven og slukøret runder vi moloen i Sintra med én motor denne ettermiddagen. Vi er tross alt glade for at Minecraft sørget for at ungene ikke fikk med seg det som skjedde på dekk de 15 minuttene det sto på.

AVSLAPPET: Når man seiler i medvind, merkes nesten ikke vinden. Denne dagen ble vi lurt.

LÆRINGSKURVE MED MELKESYRE I ettertid har vi skjønt at vi var heldige. Våre seilevenner i båten «2K» opplevde noe tilsvarende dagen i forveien. En av linene til genakkeren gikk tvert over mens seilet sto fullspent i 25 knops vind. Mens de jobbet med å tre sokken over seilet, økte vinden raskt til kast i 35 knop, som er sterk kuling. Sokken satte seg fast og ville ikke ned, og da de forsøkte å senke seilet på fallet, blåste hele seilet på sjøen. Du kan lese mer om opplevelsen deres her.

Læringskurven har vært bratt siden vi kom om bord. Paraseildagen er en av de brattere dagene. Jeg tviler på at det blir unnarenn herfra, men samtidig må jeg si at det tross alt er greit å få seg en karamell når man trenger å få justert selvbildet.

På de siste seilasene har vi brukt fokke og storseil. På siste distanse klargjorde vi for Paraseil, men det ble for mye sidevind for oss. Terskelen er høyere for å heise seilballerinaen. Men opp skal seilet når forholdene passer bedre for henne og for oss.

Det nye hjemmet

Fremst på båten er det spent opp et nett mellom skrogene som vi kaller trampolinen. Sigri tester den ut, og finner den godkjent.

– Hvorfor skal det være så mye styr bare for en båttur?

TÅRER. Kanskje var det de søvnløse nettene, de tusen forbannelsens ting som gjorde at vi blingset på rutetiden og mistet Osloflyet på tirsdag. Vi oppdaget det i hvert fall først etter at flyet hadde vært i luften en hel time.

– Er det virkelig mulig?

Viljar (3) ser ned på Værnes i det flyet tar av. Vi skulle aldri innom her, men slik gikk det altså.

Tårene sto i øynene på hele gjengen. Billettene ble bestilt allerede i mars, som er grisetidlig til oss å være. Vi måtte ha et avreisetidspunkt å forholde oss til, hvis ikke ville alt bare skli. Men av alle djevelens detaljer som måtte på plass, var det denne vi skulle bomme på. Avreisetiden.

Etter å ha utropt oss selv til universets største idioter, var det fram med mac`en. Heldigvis hadde vi lagt inn en buffer, kanskje fordi vi kjenner oss selv bedre enn vi liker å innrømme. Flyet vårt til Lisboa lettet først et døgn seinere fra Gardermoen. Men alle fly fra Helgeland var fulle og NSB hadde bare plass til to av oss. Skulle vi ta sjansen på å ta buss til Grong og snike oss inn på toget?

– Vi hopper i bilen og kjører dere til Værnes!

Redningen ble bestemor Margrete og bestefar Ronald på Vega. Tusen takk! Tusen og én milliard takk, faktisk! En uvirkelig følelse å kjøre de svingete veiene gjennom Bindal når man egentlig skulle vært på Kampen hos gode, gamle venner. På Levanger redde tante Guri opp senger. Natten ble kort, men god.

Og slik startet reisen. Vi var underveis.

SPØRSMÅLET. Dagen før er vi så langt fra underveis at det like gjerne kunne vært vinter.

For å komme oss til kveldens mål Coimbra, tok vi tog fra Lisboa. Viljar passer en av bagasjehaugene.

– Hvorfor skal det være så mye styr bare for en båttur?

Det er Askil (8) som spør. Vi voksne løper fra vaskebøtten til flytteesken, opp på loftet og ned i kjelleren, ut på vaskerommet og inn i kjøkkenskapet, når mellomste kommer med et høyst betimelig spørsmål: Er det verdt det?

Våren ble slukt av flytting (fra Oslo – lang historie), sommeren forsvant i en virvelvind. Nå er det bare dager og timer igjen til flyet går, og vi er ikke ferdige. Ikke på langt nær. Huset er et katastrofeområde. Vi vet ikke hvilken reiseforsikring vi skal ha. Bilene skulle vært solgt, men de står utenfor og er ikke vasket skikkelig en gang.

– Kan vi ikke bare se en film og spise potetgull?

– Snart. Ikke nå, kjære deg. Gå ut og lek, er du snill.

Morgenens utsikt over vakre Coimbra, og en litt trøtt Sigri.

TIDEN. Det er dette vi vil ha en slutt på, den stadige avvisningen fordi noe annet presser på. Ettermiddagstimene sammen som er så små at de nesten blir borte i alt det andre. Arbeidsgiveren som stadig blir grådigere på tiden vår. Ungene som pendler fra den ene institusjonen til den andre, fra organisert ditt til oppvisning av datt, og tiden bare forsvinner.

Visst har livet i rutinen verdi. Hverdagen i verdens fredeligste lille flik er stort sett fin. Vi har det godt og er sjelden redde. Men tiden sammen er så knapp, og barna vokser så fort, og der ute finnes det eventyr vi har lyst til å oppleve sammen før det er for seint.

Vi kunne utsatt det til Viljar (3) ble større. Det ville vært lettere. Eller kanskje ikke. Sigri (11) er snart tenåring. Ville hun vært med om to år?

I vinter en gang valgte vi å ikke utsette reisen. Vi valgte å forandre på alt.

Tiden for å gjøre den store seilasen er akkurat nå.

Etter en lang sommer uten vind i seilene, har alger og krepsdyr fråtset i lukrative grosteder under skroget. Nå er det andre koster.

SEILBÅTEN. Mens vi har vært i Sommer-Norge, har S/V «Vega» duppet i havnen i Póvoa de Varzim. Byen ligger ut mot Atlanterhavet nord i Portugal. På begge sider av den skjermede havnen, strekker strendene seg mot evigheten.

Det nye hjemmet er godkjent.

Póvoa åpner seg mot havet når taxien svinger ned mot byens malacon. Vi har kjørt bil, flydd, reist med tog (og spydd), innkvartert oss hos verdens skjønneste Fernando i åssidene i vakre Coimbra og booket en billig taxi for den siste biten. Vi er så spente at ingen har husket å bli bilsyke.

– Er det båten, spør Sigri opprømt.

– Hvor? Hvor??, roper Viljar bak smokken og strekker hals, men ser bare en skog av master.

Nesten helt ytterst på den fremste piren ligger seilbåten. Vi løper bortover brygga, selv om det ikke er lov. Kappes om å komme om bord i båten for å få et første blikket på det nye hjemmet. Askil stuper ned i lugaren sin, ruller seg i

senga og presser nesen flat mot det store vinduet med utsikt rett ut i havet.

– Tenk når det er bølger, og så kommer det haier!

Viljar klatrer på taket før vi rekker å stoppe ham, mens Sigri systematisk undersøker skap, skuffer og bad, og godkjenner kåken.

Først etter et par timer roer flokken seg. Da har Viljar allerede nesten falt i sjøen i iveren etter å utforske hver minste lille mulighet av dette gigantiske lekeapparatet. Men nå ligger de på trampolinen, som er spent opp forut mellom de to skrogene, og ser på havnefiskene. Mange hundre av dem finner skygge under skroget. Ren meditasjon.

Lego på bordet og klær tilfeldig henslengt overalt. S/V «Vega» er på vei til å bli hjemmeryddig.

HJEMME. Først etter at det har gått noen dager om bord, får vi tid til å snakke skikkelig sammen. Klærne har funnet sin tilfeldige plass bortetter gulvet og legoen ligger lett slengt utover bord og sofa, hjemmeryddig slik det pleier å være.

– Var det verdt alt styret, Askil? Eller vil du helst reise hjem igjen?

Askil ser på meg med strengt blikk.

– Nei, vi skal ikke reise hjem!

– Tror du at du vil trives her?

– Ja! Her har vi jo havet med oss.

Følg oss gjerne på Facebook, Instagram og Snapchat! VoyagingVega.com

Sigri elsker å lage mat. I varmen er det drinker som mikses, og denne består av melon og sitron. Anbefalt kombo!

TAKK. Det er mange som fortjener en takk akkurat nå. Mamma og pappa for at dere har passet unger i Oslo på forsommeren på Vega i juli, i tillegg til alt det andre, og for at dere reddet oss da vi var på det mest klønete. Besteforeldrene Odlaug og Roald på Sømna for barnepass, hjelp til utvask, kjøring av biler og jeg vet ikke hva. Stein Akre og Eirik Nicolaisen for kyndig mannskap over Biscaya i juni. Camilla Solli, Marit Nicolaisen og Susanne Strømsnes for nødhjelp til vask av huset. Thor Fredrik Eie på Kampen og Johnny i Baglerbyen for at dere suste ned til Oslo S med gjenglemte ting. Tor Sivert for hjelp til salg av TVen. Benjamin Sund for gode samtaler og salg av biler. Alle dere gode venner som hele tiden oppmuntrer og er der. Det betyr mer enn vi evner å beskrive. Tusen hjertelig takk!

Tåke over delfinbukta

FØRSTE TUR: Stein Akre styrer skuta mandag formiddag når S/V «Vega» runder cap Finisterre på nordvestspissen av Spania. Foto: Oddvar K. Sand

– Oppdatert 21. juni kl. 13:32 –

Hvor: Biscayabukta, fra Les Sables d`Olonne i Frankrike til Póvoa de Varzim i Portugal
Når: 16. juni til 20. juni 2017
Hvem: Oddvar K. Sand, Stein Akre og Eirik Nicolaisen

RUTA: Båten sender hele tiden ut signaler slik at du kan se hvor vi er på vår kartside. Skjermdump: MarineTraffic.com

Av – Guri G. Oppegård

Fredag 16. juni klokken 11:36 la S/V«Vega» ut på sin første seilas. Skipper Oddvar har fått med seg seilekyndige Stein Akre fra Oslo og nevenyttige Eirik Nicolaisen fra Sømna for å krysse Biscayabukta når den er på sitt snilleste.

Men bukta på Atlanterhavskysten av Frankrike og Spania er lunefull. Den første dagen blandet dønningene fra storhavet seg med skvalpebølgene som bygget seg opp over Biscaya. Bølgehøyden var på opp mot 6 meter, og mannskapet fikk kjørt seg. Matlysten var ikke på topp hos alle, for å si det sånn. Men det skyldes ikke kokken! Stein Akre har tatt ansvar i messa og disket opp med nydelig mat underveis.

Etter hvert roet havet seg. Oddvar satt forut på båten da han så de første delfinene. Uten forvarsel hoppet fem stykker rett opp av vannet et stykke fremfor båten.

SOL: På vei ut fra den galiciske havnebyen Baiona i Spania er det blank stille og varm i luften. Stein og Oddvar lesker seg med melon. Selfie: Oddvar K. Sand

– Det var helt utrolig vakkert å se på! Den andre gangen de hoppet, var det akkurat som om de sa «Hey, der er en seilbåt! La oss sjekke den ut!». Så kom de rett mot oss, forteller Oddvar.

Siden har de hatt jevnlig følge av disse vakre og kloke pattedyrene.

Seilene har for første gang vært prøvd for fulle. Søndag tok Stein initiativet til å heise paraseilet, selveste ballkjolen i selgarderoben. Dette er en 125 kvm stor blå spinnaker med et horisontalt åpent felt 2/3-deler opp på seilet (se bildet).

Midt ut fra det åpne feltet er det en vinge som vinden presser ut og fram, akkurat som på en paraglider. Det gjør at båten

PARASEIL: Selve ballkjolen i seilgarderoben er paraseilet. Piloten om bord er spesielt fornøyd med at seilet har en vinge midt på duken. Foto: Oddvar K. Sand

får et løft og nærmest flyr over havet. Piloten om bord innrømmer at akkurat den effekten gir smil om munnen og bobler i magen.

På det meste seilte båten i 10,4 knop med paraseilet oppe.

I natt, altså natt til mandag 19. juni, har båten gått for motor. Vinden har stilnet, havet likeså og tåka har tullet sitt dynetette nærvær rundt S/V «Vega».

– I natt har vi hatt fullt fokus på å ikke kjøre på alle fiskebåtene som ikke har AIS. Vi ser dem på radaren, men må være på hugget hele tiden nå som det er tåke, sier Oddvar.

AIS (Automatisk IdentifikasjonsSystem) er et antikollisjonssystem som er innført av FNs sjøfartsorganisasjon, som gjør at andre båter kan se hvor du er og hvor du skal. Kystverket har en informativ artikkel om dette, for de som er interessert. Klikk HER!

SEKSTANT: Stein prøver sekstanten, et eldgammelt navigasjonsinstrument som fremdeles er klokt å ha med på langtur. Foto: Oddvar K. Sand

Utover formiddagen mandag har sola vunnet kampen mot tåka. S/V «Vega» er på vei til sin første spanske havn, nemlig Baiona

KOALABJØRN: Tåka ligger tett mandag morgen, slik den har gjort det siste døgnet etter at vinden stilnet. Selfie: Oddvar K. Sand

rett sør for havnebyen Vigo. Her skal mannskapet få reparert lazybaggen, som ble spjæret midt under seilasen. Og så skal det bli godt å få beina på fast grunn igjen, etter tre døgn til sjøs.

Men fremdeles gjenstår det siste stykket til Póvoa de Varzim i Portugal. Her skal båten ligge til hele familien mønstrer på i begynnelsen av august.

Tirsdag ved 10:30-tiden seiler S/V «Vega» ut fra den spanske havnebyen Boiana. Vi beregner å bruke åtte timer på turen til Póvoa de Varzim, og forventer dermed å komme inn tidlig på kvelden.

Lazybaggen fikk vi ikke fikset i Boiana, så den håper vi å få sydd når vi kommer fram. Da har vi en avtale med en skredder som skal komme ned i havnen i kveld for å se på skadene.

Klokken er ganske nøyaktig 18:00 når vi endelig ankommer Póvoa de Varzim. Dette blir S/V «Vega» sitt hjem frem til vi kommer tilbake i august. Først da får barna få se båten for første gang.

FRAMME: Tidlig kveld onsdag 20. juni klapper Oddvar, Stein og Eirik til kai i Pòvoa de Varzim på den portugisiske nordkysten. Selfie: Oddvar K. Sand

Hele onsdagen måtte vi gå for motor. Ikke et vindpust! Først rett før vi kom inn i havnen i Póvoa blåste det opp. Da ble det til gjengjeld masse vind, og vi valte å legge til med baugen mot brygga.

HAVNEN: S/V «Vega» har funnet sin sommerhavn.

Skredderen hadde kastet seg i bilen og kjørt hele veien fra Porto for å reparere Lazybaggen. For en service! Póvoa de Varzim er en koselig, liten kystby. Ikke like pittoresk som Boiana, men lave skuldre og hyggelige hverdagsmennesker.

Torsdag skal vi klargjøre båten for sommeren, før vi tar toget til Lisboa. I én og en halv måned skal skuta ligge til kais her. Fredag morgen returnerer vi til Norge.

Vi har lagt ut noen videosnutter på Snapchat (VoyagingVega.com). De som vil følge båten direkte, kan se på dette kartet HER – eller søke etter «Vega – Lagoon 42 cat» på MarineTraffic.com.

TÅKE: Eirik har funnet seg vel til rette fremst i styrbord baug. De første dagene lå tåka tett rundt S/V «Vega». Foto: Oddvar K. Sand